Jean Michel Jarre imponerte, med et utrolig show, både med lyd, lys, laser og pyro! Røykflopp slet ut både trommehinner og tålmodighet, og nådde overhodet ikke opp. Stereotypt, og en dårlig blåkopi av Kraftwerk/Jarre. At dette kan kalles en videreføring av denne genren musikk, er i mine ører utrolig.
Det måtte føles flaut for tromsøværingene å skulle varme opp for superstjernen Jarre! Og da tenker jeg ikke på at vi måtte vente ti minutter før de fikk i gang ei av låtene!
Og det ble ikke annet enn en paradegang for franskmannen. At Aftenpostens utskremte måtte gå før halvgått løp, noe som endte i en firer, gir Norges største avis en stor ripe i lakken!
Komplett uhøflig og useriøst når man har en slik stjerne på besøk!
Og at slik musikk kan høres så bra ut mer enn tredve år etter at den ble laget - er ikke annet enn helt utrolig! Lydbildet var også komplett, og jeg måtte mer enn en gang snu meg for å forsøke å finne ut hvor lyden kom fra! Knall klart, uten bass som ødela som var tilfelle for Røyksopp!
Vi som har levd med Jarre helt siden starten, og utallelige ganger ligget med Qxygene og alt det andre på øret og drømt oss bort, fikk oppleve en drøm som ble virkelig lørdag kveld. Helt utrolig stort!
At det hele ble toppet av et utrolig lysshow, i spedd laser, stor bakskjerm og et helt utrolig fyrverkeri, lagde en opplevelse og minner som vi lsitte fysisk i kroppen i lang tid!
Tre bien, er årets understatement!
Det er flott at et slikt tabubelagt tema som barne og familiedrap taes opp i en slik bredde som VG de siste dagene har gjort både på nett og trykk! Kun ved å rette et bredt fokus på et slikt alvorlig tema, kan det gjøres tiltak som kan rette opp mye av årsaken til dette!
Men - det er viktig å se hele dominopuslespillet her, og ikke bare tenke på å fange opp fedre (som oftest er det jo "oss"), som er i risikosonen!
Dette er et spørsmål om holdning og kultur, og jobbingen med slike ting må, i tillegg til selvsagt å ta tak i selve problemet, starte på bunnen. Tema som sosiale relasjoner, samfunnets forventninger, jantelov osv må inn i skole og hverdagsdebatten.
Helt fra man er liten!
Vi kan lett kritisere utlendinger for æresdrap og tenke - send dem hjem de som ikke kan tilpasse seg. Men når en ser at familier blir utslettet av psykisk slitne "vanlige" middelaldrende nordmenn, må en tenke litt etter!
Vi har selv en jobb å gjøre. Denne jobben handler om holdninger, og hverandres forventninger til hverandre, livet og samfunnet.
Samt, ikke minst, egne forventninger om samfunnets og andres forventniger til en selv.
Jeg lyser fred over alle de som har lidd slike tap, og for de som ble ofrene!
Snakker vi om eksempelets makt? Stoltenberg snakket i sin 1. mai tale om alvoret som tynger søreuropeiske land, og at dette er en situasjon som lett kan spre seg - også globalt! Men at Norges finanssystem ikke vil rammes i særlig grad!
Snakke om å forskuttere velferden! Er våre stadige krav til økt velferd og vekst, et slags overordnet mantra som en unskyldning for uansvarlig oppførsel, blant våre ledere?
Det er jo "vi" som setter standarden, og ikke hva naboen gjør!
Men det siste kan imidlertid se ut til å være tilfelle for deler av den vestlige verden, hvor den ene ikke kan være dårligere enn den andre, og låner seg til over pipa (ref for ekesmpel Sverige for ti år siden) for å få være med på vekst spiralen. Et eksempel på dette er jo våre naboer i vest Islendingene, som for tre år siden bodde i et av Europas rikeste land, og nå må sutte på en askesvart finger!
Situasjonen kan bli alvorlig også for Norge, om ikke i morgen. Selv på toppen av en konjukturtopp, må eldresentre kutte Mariekjeksen til kaffen, og mange av oss risikere livet underveis på E6 gjennom Gudbrandsdalen. Hva gikk galt?
Det er noe vesentlig som ikke rimer her - noe med tæring og næring! Hva var så utrolig vanskelig med å holde livreima stram, selv om ting begynte å gå bra? Gerhardsen lærte oss jo dette?
Vi har Oljefondet sier du?
Men det er lite trolig at dette egentlig holder hva det lover, gitt den lave pensjonsalderen, og alle de fremtidige nye pensjonistene!
Du sier at Tyskland muligens var for sent ute Jens, med hjelp til Hellas!
Pass du på å ikke bli for sen - vis lederskap, som Gro lærte deg, og ta grep. Vær heller for tidlig ute!
Ikke lov satsing på jernbane bare fordi Etna eller andre vulkaner eksploderer, men fordi du som den kloke økonomen du er, ser lenger inn i glasskula enn oss andre, og fordi du vet.
Ta lederskap, og vis handlekraft!
Det handler ikke om å prostituere oss som nasjon og fremtidige generasjoner og selge seg til Statoil og andre i Lofoten og Barentshavet, for å berge oss for å dekke inn gjelda som må komme en gang. Det handler om å være modig nok til å mane for en bærekraftig utfvikling, både for miljøet og fremtidige generasjoner. Bruk mindre enn vi tjener!
Det handler om å jobbe med fundamentet i organisasjonen Norge.
Stikkord her er;
Stimuler alle de som starter bedrifter og har ideer!
Øke statusen for lærere
Trygge familene - ta ansvar for fattige og de som lever i et hjem med rus og utrygghet
Vær tydelig i forhold til innvandring - la ikke godteposen stå på vidt gap, se på danskene!
Satse på infrastruktur
Politiet bør få rammer for å kunne gjøre jobben sin slik at almennheten opplever en rettferdighet og tillit til systemet!
Foreløpig sist men ikke minst - slutt å bruke penger fra Oljefondet, og begynn å fange CO2
Dette var bare noe du kan begynne med - gi beskjed,når du er gjennom lista, så setter jeg gjerne opp noen flere punkter!
© simis.blogg.no
Kom akkurat hjem - for to dager siden - fra to deilige uker i vakre Spania. Vi var heldige med været, og hadde mange dager med god sommervarme. Noe sand mellom tærne ble det også.
Det som imidlertid kanskje gjorde sterkest inntrykk er Andalucernes forhold til Påsken, og deres markeringer med prosesjoner i gatene.
Som spennende dramatiserte 17. mai tog, med store "vogner" med Jesus i ulike roller, er det prosesjoner i de fleste større sørspanske byene.
På Palmesøndag er rammen Jesus på eselryggen, og langfredag på korset, for å nevne noe, men det er flere prosesjoner i dagene mellom også - og etter!
Og i de større byene er det gjerne flere prosesjoner samme dager, med ulike ruter og med flere tog fra flere kirker.
Og for de som ikke har opplevd det, dette er allemannsopplevelse - selv ateister vil ha en kulturell sterk opplevelse av historien om Jesu lidelse og oppstandelse.
Her snakker vi lange tog med mennesker - opptil tusener av mennesker - i toget. I drakter som mest minner om Ku Klux Klan - i sterke farger. Ulike farger i ulike byer, og til de ulike dagene.
Og gatene - det som er igjen av plass er stappende fult av festkledde spanjoler! Som på et 17. mai.
Store vogner - uten hjul, en slags enorme bærestoler, bæres frem av veldig mange - telte 116 mann på en. Her er Jesus i ulike scener, laget i full størrelse, og gjerne større - på veldig store "senger" av friske roseblader.
Det er store dimensjoner. Jeg spurte en av dem som bar om hva hver mann egentlig hadde av bør på skuldrene - han svarte 40 kilo pr mann. 40 * 116 - det blir jo noen klio!
Alt under rammene av gjerne mørke kvelden, fakler, kongerøkelse og sterk klagende trommende musikk.
Som en "fattig" norsk turist føles det hele nesten uvirkelig, og svært mektig. Om man da også i tillegg etter å ha passert de førti, har gått noen runder i seg sjøl med tanke på de store eksistensielle spørsmål, sitter det rimelig godt der oppe over navelen.
Får du mulighet - få dette det med deg en gang. Dette er etter hva jeg vet tradisjoner som lever kun i Sør - Spania!
At "en hel nasjon" kan samles på denne måten rundt et slikt budskap, er et stort spørsmål for en som har vokst opp med et påskeegg på hytta! Hva vi lvi egentlig med påsken - bortsett fra å ha fri?
Kanskje du som leser dette vet mer om det, så ville litt utfyllende info vært velkomment!!
Hva er det som tar vare på samfunnet vårt? Et stort spørsmål med utrolig mange svar. Men i grunnen er dette et holdningspørsmål. Vi som ikke opplevde og overlevde krigen, klarer tilsynelatende dårligere dette med solidaritet og nestekjærlighet! Det kan synes som om det å tenke felleskap, lære hvordan man oppfører seg mot hverandre, ikke minst i familerelasjoner, er et nedprioritert område. I stedet burde dette være fag i skolen, som det ble prioritert å jobbe med!
Mye av kjernen i svaret her ligger i å bygge kjerneverdier, og å ta vare på disse. Det å ta vare på de grunnleggende verdiene i samfunnet, er å ta vare på kjernefamilie, og trygge oppvekstvilkårene for barn.
Systemet kan synes mer opptatt av at underlaget er mykt på lekeplasser, og verne om barns fysiske trygghet, den tid de ivaretaes av andre enn foreldrene.
Men det er ikke de synlige blåmerkene som er problemet!
Jeg leste her et sted at kanskje så mange som 100000 barn har det tildels jævlig der ute!!!!!!!!
Man må ikke være KRFer for å se at noe er fundamentalt feil! Hvor mye problemer generer ikke dette om en generasjon? Alle har jo sett et slektstre, og kan lett forestille seg hvordan problemene går i arv. For slike problemer arves. Helt uavhengig av hva Eia og Co måtte mene. Vi er et resultat av miljø på dette feltet!
Når man da i tillegg legger opp i framtidssuppegryta vår et psykisk helsevern som blir nedprioritert, og hvor ansvaret for det psykiske helsevernet omorganiseres og desentraliseres ned på poliklinisk nivå, ja da blir jeg ikke annet enn veldig lei meg!
Og sist men ikke minst - hvor mye må ikke dette koste morgendagens samfunn?
Dropp investeringer og overivrig bruk av oljepenger på veier og infrastuktur, gamle skoler og alt dette. Bruk det i å lage ordentlige rammer for barna og familiene som lever i dette rike landet.
Det vil jeg tror vil være en investering det kan høstes stor avkastning av på mange plan i lang tid fremover!
Utrolig hvordan gamle menn ikke ruster. Hverken stemmebånd, gitarstrenger eller fingre så ut til å ha blitt en dag eldre. Riktignok var Lillebjørn noe lenger på håret og gråere i busta enn sist, men likevel.
Det var omlag 3000 mennnesker i Larvik Arena sist fredag, og for å si det slik - det var ikke mange av dem som ikke stemte i på alle de kjente låtene.
Reportoaret var omtrent helt likt. Jan Eggum hadde vel med en ny, thats it! Men gjør det noe? Nei - overhodet ikke. Det er jo dette folk vil ha, og trampeklappen ville ikke noen ende ta.
Øystein den munnrappe, har jo også historiene i orden, og kona (mi) kom seg ikke før tre låter etter, da historien om verdens eldste yrke, journalisten, fikk publikum til å ligge i stolene. Her var historien om et hopprenn, med tyske Tarmgassinger som ble tvangsfora på brune bønner en måned, og den finske hopperen Rilturaltura. Og dumme spøsmål stilte jo selvsagt journalistene den gangen også, som feks da finnen datt! Hvorpå spørsmålet - Faltu Rilturaltura?
Vel - musikken var allievel høydepunktet, men du sitter med en total følelse i kroppen etter drøye to timer.
Hadde gått påny i morra!
Vi bruker energi på det vi tenker på, det vi er opptatt av, og det vi gjør ellers i hverdagen, og har fokus på. I mange tilfelle så mye at vi glemmer andre ting.
Og alt dette andre kan sikkert bestå av mye viktig, som vi helst skulle ha gjort men..... Vi lar oss ofte friste av enkle lettkjøpte løsninger, noe som krever minst mulig av oss.
Som amøber flyter vi i hverdagen og "shopper" enkelt. Enkel mat, enkle budskap (les ingresser i VG og Se & Hør), FRP og mye annet - fastfood!
Stor tilgang på litt for mye! Vi blir ufrivillig fylt opp av alle inntrykk og budskap der ute, som lett slipper gjennom filteret, om vi da i det hele tatt har et?
Jeg har tidligere synset om på hvilket stadie vi mennesker får bruk for Jan Thomas og hans tjenester, det er kanskje når du lever i en rosa sky, at alt det viktige du glemmer, blir elegant feiet under teppet?
Nå sier du kanskje godt voksne - gjerne dame - at en tur innom Jan Thomas eller liknende, gir deg et velfortjent pust i bakken. Du fortjener å slappe av, koble av fra alt det som krever deg.
Kanskje det?
Jeg tror du lurer deg selv!, og at slike ting bare gjør haugen under teppet ditt større!
Ofte kan det synes som det viktige blir glemt. Det virkelig viktige. Som det de rosa bloggerne ikke skriver om, som vi over førti, fant ut at vi virkelig begynte å tenke over først etterhvert i livet. Ikke for at det ikke var viktig før, men det presset seg liksom ikke slik opp til overflaten før, krevde sin plass.
Og mange av de virkelig viktige tingene, er ikke nødvendigvis så store!
Det å ta vare på øyeblikkene, stoppe opp;
For å høre på småfuglene, la deg fasinere av lukten av snø, istappen som smelter, eller andre tilsynelatende små uvesentligheter. Det de har felles er at de setter hjernen din litt i fri, og tanken forsvinner!
Er det bare et lynnedslag i oss tilårskommende. Vi med en elegant lett oppskrapet stripe på hake og bryst - etter vår liten touch down - en mer eller mindre vellykket buklanding i vårt endelige møte med livets friksjon?
Logg deg av - og logg på!
Ganske fersk som jeg er (under ei uke med egen blogg) har jeg blitt litt grepet av blogging. Ikke at jeg har hatt så mye vettugt å si, men det å få sagt ting på denne måten, passet meg godt.
Om Petter Stordalen eller Jan Fredrik Karlsen har vært innom og lest mitt forrige innlegg og nikket gjenkjennende, vet jeg ikke, men i går var det altså ni mennesker innom, og jeg ligger et stykke bak Voe, for å si det slik. Ikke for at hun sikkert også har mye på hjertet, og gjør det utrolig bra. De rosa bloggerne, som jo kanskje er "bloggerne" er jo i et klart flertall, og har et usannsynlig besøk. Ser man besøket i fohold til innholdet, så vet jeg ikke helt hva som er proposjonene.
For å si det slik - Snøhulemannen, hadde nok ikke vært en av de besøkende om han hadde hatt strøm, internet, pc og gidd!
De rosa bloggernes peak period, om man kan kalle det det, gir vel også en pekepinn om hva det er som gjør Jan Thomas så utrolig populær. Eller sagt på en annen måte - at det er behov for slike som han, da tenker jeg yrke og fokus. Som menneske er han helt sikkert ok, selv om han vel spora av et stykke nedi gata..
Vel, mange om ord om kanskje ingenting. Kanskje det er det forløsende? Skrive mye om ikkeno. Kanskje da også tilårskommende førtiåringer, også kan ha sin renessanse, på nett, med sin egne blogg!
Håper du får ei fin helg - skal på hytta med kone, barn, hunder og skia. Siste helga kanskje med snø. Påsken skal tilbringes i Spania (kanskje skiføre der også for alt jeg vet!)
Udiagnostisert ADHD? Ja det er vel det det er, men mitt liv er vel ikke noe spesielt ved det, og jeg har bestandig trivdes slik, med opp og nedturene. Og det er kanskje nettopp spennet mellom disse ytterpunktene som gir spenningen med livet, synes jeg.
Det er egentlig ganske rart at jeg ikke ble plukka opp av et system tidlig.
Jeg hadde mange rekorder helt til å begynne med på skolen; Antall ganger på gangen for eksempel. Jeg var en dag til sammen 27 ganger på "gangen". Nå om dagen har lærerne heldigvis andre metoder som sikkert er bedre og mer riktige for barna. Og det var ikke alltid like stas å stå der ute, helt alene.
Det må sies at jeg hadde en svært gammeldags og spesiell lærerinne - Gudrun Spakerud het hun, og året var 1970/71, åstedet Kringsjå skole på Lillehammer.
Jeg husker spesielt en gang. Frøkens favorittelev, Ragnhild, hadde med et hvitt kritt - altså av den typen man i gamle dager skrev på tavla med. Ragnhild hadde altså med et fint hvitt kritt til frøken (hun hadda kanskje gått tom for epler den dagen), ihvertfall var de krittene skolen brukte, gule og harde, og skrek noe aldeles forderdelig når frøken skrev med dem på tavla. Tilbake til poenget - Ragnhild hadde med dette fine hvite, myke krittet til frøken.
Og så var det min tur til å bli hentet opp for tavleskriving. Det var vel et regnestykke eller noe, det husker jeg ikke. Det jeg imidlertid husker er at den som mista krittet i gulvet - det var meg.
Kristtet gikk selvsagt i tusen biter i det det traff gulvet. Og den som kom på gangen i en faderlig fart - det var jo meg! Utrolig slem frøken?
Jeg følte meg svært urettferdig behandlet, og gråt nok mer enn en skvett denne gangen (?!). Da jeg endelig slapp inn igjen, var det da en elev (Bjørg .... glemmer deg aldri) som begynte å le og peke på meg, "se han har grini.....". Hvorpå hele klassa begynte å storle av lille meg som stod i døråpninga (dette var jo tross alt i første klasse).
På dette tidspunktet hadde nok kanskje frøken også fått tenkt seg om litt, og følte vel for å gi meg en slags oppreising. Resultatet ble da at hele klassa måtte sitte igjen når skolen endte den dagen, bortsett fra meg, som fikk gå.
Det fantes rettferdighet i verden i gamle dager også!
Kanskje jeg forteller en annen gang om da frøken teipa igjen munnen min?
Dette er påstanden i programmet Hjernevask med Harald Eia. En som har vist skrukken sin på tv - og som har barn selv.
Man kan få inntrykk av at mye forskning gjøres med det engasjement å rettferdiggjøre sin egen agenda. Er dette også tilfelle for programledere?
Hadde jeg vært Harald Eia, og etterhvert blitt voksen, hadde jeg gravd meg langt nedi sanda, når gamle repriser ble vist på tv......
